"I dag" på baksiden av Klassekampen 10.12.2013

Salto, shopping og sandskulpturer

Er dette kanarimesterskapet i stavsprang? En facebookvenn spør under en bildeserie jeg har lagt ut. Den norske sporten stavsprang har vel også sin bakgrunn i gjeterlivet. I ulendt terreng er det fint å kunne ta rennefart, sette en stav i baken og hoppe – over bekken, over en fjellsprekk, eller bare et godt stykke oppover eller nedover i ura.

På min lille øy heter det Salto del Pastor Canario. Det kanariske gjeterhoppet. Geitene har så lenge en kan huske vært den viktigste kilden til både melk og kjøtt. De velvoksne geitene her er store som kviger, har horn i toppen, er ragget på kroppen, blakke og svarte og brune og grå, og jurene deres subber nesten nedi bakken. En geiteflokk har holdt til i høydene rundt skolen. Nå har gjeterne tatt dem med seg høyere opp i fjellet, for den digre bølingen av bleike tobeininger med shorts, sandaler og vaskehatt okkuperer fjellstråka innafor småbyen og skremmer de fredelige dyra. Men de er listig og lystig og lett på tå tripper de kjapt og støtt på sine fire tynne bein i den løse lavasteinen. Her er det bratt. Klovene deres får bedre feste enn menneskeføtter.

Ingen tobeining kan følge dem kvikt nok nedover fjellsiden. Derfor er gjeterhoppet ført videre gjennom generasjoner. En rund, glatt stav, to og en halv meter, laget av «la leña buena – den gode veden» med en lang smidd jernspiss i enden. Fra toppen ser gjeteren seg ut en stø plett noen meter lenger ned, sikter spissen mot den, holder i staven med begge hender og hopper tett inntil den, glir nedover og lander fjellstøtt – ja nettopp – på akkurat den pletten.

Gjeteren har tradisjonell hatt og sekk på ryggen. I sekken er det vann og fett til å smøre staven med. Sekken er laget av en geitekilling. Hele skinnet minus hodet. For- og bakbeina sydd sammen som seler, og gjensydd nederst. Fra den tiden man brukte alt når man slaktet et dyr.

De satte hverandre stevne sist fredag, samtidig med åpning av utgravningene fra førcolumbiansk tid i Mogan. En guttjafs med Kizz på T-skjorta hadde egen stav og øvde seg nederst i bakken mens han ventet på at pappaen kom ned. Vi var et tjuetalls personer som møtte opp. Vi fikk garantert en større opplevelse enn de som brukte dagen til å shoppe i Las Palmas, selv om de også kunne beskue den fantastiske julekrybbe-sandskulptur-utstillingen på Canteras-stranden. Den står til 7. januar. Dette var bare akkurat nå.

Lillibeth Lunde

Norsk-kanarier

bettamor@hotmail.com

"I dag" på baksiden av Klassekampen 05.11.2013

Halloween

Gresskarsuppe er godt. Ristede gresskarkjerner også.  Jeg bruker maten i de store gresskarene når jeg har laget skumle fjes med skarpe tenner og skjeve øyne, som lyser illevarslende gult gjennom det oransje skallet med telys inni. Et signal til alle de små heksene, monstrene og spøkelsene som våger seg ut i høstmørket med frydefull skrekk: Her går det an å ringe på, lespe «knask eller knep» og få noe søtt. Tilsvarende julebukkene, som har gått av mote, muligens fordi ungene er så stappfulle av alskens godter fra før i jula.

Jeg begriper ikke at så mange ergrer seg over halloween. Den er en mulighet for ungene til å gjøre noe spennende ved inngangen til den gråeste og kjedeligste måneden i året. Kommers, sier folk. Jula er verre, mener jeg. Glitter og fjas og nisser og engler i butikkene fra begynnelsen av oktober. «Hva er trendy i år?». Fullstendig idiotisk. Julebordene har holdt på i over en måned, man er forspist og fordrukken og lei av jula lenge før den ringes inn. Snakk om kommers.

I Mexico feires «De dødes dag» i månedsskiftet oktober/november. Folk tar med mat og drikke på kirkegården, tenner lys og har fest der, skåler på grava til sine kjære så de får være med, sender mange gode tanker til sine avdøde slektninger og venner. En miks av hedenske og katolske ritualer, som julefeiringen.

Jeg er barnslig. Sist torsdag var jeg heks her på mi lille øy utenfor Afrika. Men jeg manglet en skikkelig sopelime å fly med. Det var kjedelig å labbe gatelangs og lete etter en halloweenfest som viste seg å være over. Men moro var det lell. Voksne innfødte vinket og lo, ungene skvatt, norske turister skreik "Ågud!", og de måpende fjesene til ungdomsflokken på restauranten midt i hovedgata var et syn for guder.

Den søteste var ei lita marokko/kanarijente borte i parken, med glitrende heksekjole, ånkli sopelime og hatt, hun løp bort til mamma og ropte at der er det ei EKTE heks! Etter hvert våget hun seg bort til meg og vi hadde en god heks-til-heks-prat. Så løp hun til mamma'n igjen og hentet den lange heksenesa si, tok den på, løp bort til meg og sa at se, nå er JEG ei ekte heks! Og da jeg sa: "Ay, jeg glemte nesa mi ... da er jo alt ødelagt!", sa hun: "Du kan få min!"

Gresskarsuppa gikk heden. Massen hadde gjæret i løpet av natta, og kjernene hadde spirt. Her var selv grønnsakene «living deads».

Lillibeth Lunde

Norskkanarier

bettamor@hotmail.com

Natt til 17.10.2013 - Bøler, Oslo.

 

NRK1 i kveld om statistikk var artig, interessant og tankevekkende. Slutten var om

at det også føres statistikk over folks følelser, ut fra hva de ytrer på Facebook, Twitter, Instagram. blogger etc etc. Der er nok ikke jeg med. Til nå. For jeg har sjelden (aldri) hatt en status som begynner med "I feel ...". Men for å gi et bidrag:
I feel sad, disapointed, tired, hopeless, guilty, sorry, bad, mos...t of the time, though I should feel lucky to live, in the part of the world where I do live, have two adult sons, fairly good health, an almost balanced economy, job, place to live, options to do things in life etc etc.
But I seldom feel happy. There is of course a glimpse of excitement and joy now and then. But very often I feel that I do not matter at all, my life is really pointless, things are very wrong in this world and it doesn't seem to get any better, I feel sorry for all the people who suffer, angry for all the stupidity among people and all the greed and seeking for power amongst the world's leaders, i feel hopeless towards the fact that money rules and the "smartest" people takes it all, I feel also that I have wasted much of my life in doing pointless things, made bad choices, probably hurt some people, made life hard for my sons, I feel afraid of what might happen to them further on, to all the people living on Earth, due to their hopeless situation, other people's bad actions, greed and selfishness, I feel emptyness when looking at the future, personally, for my nearest ones and the entire humanity. Indeed, I often feel very depressed. Still, i wish to stay alive, keep health and to work, travel, see, listen, read, experience and understand more before I die. I believe that must be the only point in living at all. There. I have expressed my main feelings at this point of life and hence contributed to the statistics.

"I dag" på baksiden av Klassekampen tirsdag 09.07.2013

Å glemme historien

 

Jeg leste i «Magazine»:

-          … og så kommer sønnen min og sier han har tenkt å reise. Han drar. Til Tyskland, så klart. Alt og alle styrer mot Angela Merkel. Hadde jeg visst det før, ville jeg ikke betalt for tysktimene hans.

-          Jeg ville sikkert følt det samme. Men språk hjelper jo …

-          Forstå meg rett, jeg er verken imot at han kan språk eller vil reise, men det gjør meg trist. Hvis han hadde en jobb å dra til ville jeg si reis når du må, selv om jeg helst vil ha ham nær meg. Arbeid er arbeid og han må velge sitt liv.

-          Ja?

-          Men han drar uten jobb. De sier at han kanskje kan finne noe timelønnet.

-          Skjønner. Men sånn er nå tidene.

-          Jada. Men for fem år siden kunne ingen forestille seg at den tyske bank skulle blande seg i økonomien til andre land.

-          Det er ikke så enkelt. Ikke ha xenofobi overfor tyskere.

-          Tull. Tyskland ruinerer oss fordi de kan, de har kommandoen. Vi trodde vi var mer enn vi er.

-          Vet du hva? I et par år har vi ønsket å emigrere, og nå vil din sønn dra. Det er normalt.

-          Det er ikke sånn. Emigrasjonen sprang ut av et lands svik, men skapte enda mer svik. Vi gamle blir igjen, de unge drar, vi burde ikke tolerere det. Ungene burde bli og slåss for sitt eget. Det er feil alt sammen, feil å glemme historien, glemme de som emigrerte for å gjøre oss rike. Og det er feil å tro at Europa flyter av melk og honning.

-          Vel, Europa krever de pengene vi har brukt på å more oss …

-          Vi skylder dem penger som de har lånt til de spanske kjeltringene og de krever renter. Fordi vi glemmer historien. Da Tyskland ble gjenforent for tjue år siden ble Europa forandret, da fødtes et helt annerledes Tyskland. Merkel viderefører Østtyskland. Den sanne historien.

Noen dager tidligere, på en folkefest på Gran Canaria, kom vi i snakk med en kjekk kanarisk mann i trettiårene, om at kanarierne er flinke til å dele og ha det moro selv i trange tider. Men så kom alvoret – han mente spanjolene har seg selv å takke for krisa. De bare fester og lar alt gå sin skeive gang. Politikerne, kongehuset, alle er gjennomkorrupte, det spiller ingen rolle hvilke ledere de velger. Det er ikke noe håp for Spania, mente han. Bedre om et annet land tok kommandoen. Tyskland, f.eks. For der er det orden i sakene.

Original dialog: «Olvidar la historia» av Suso de Toro 16.06.2013

Til norsk ved Lillibeth Lunde

bettamor@hotmail.com

med tillatelse fra forfatteren, Suso Pérez, redaktør, Barcelona.

 

"I dag" på baksiden av Klassekampen 27.04.2013

Leve til jeg dør

Sist søndag var det ti år siden moren min døde. Etter en lang og vond sykdomsperiode. I minst femten år hadde Alzheimeren utviklet seg, langsomt og ubønnhørlig. Vi omkring skjønte det ikke før det hadde gått ganske langt. Ordene hennes ble borte litt etter litt. Hun lo av seg selv et år, så ble hun sint et år, så gråt hun et år, så ble hun stille.

Denne grusomme, snikende og dødelige sykdommen finnes det ennå ingen effektive medisiner mor. Først nå forskes det ordentlig på dette. Vi får stadig nye tips om hvordan unngå eller i alle fall utsette utviklingen av demens: Trene tre dager i uka fra man er 40, drikke kaffe, ta B-vitaminer og E-vitaminer, en vaksine kanskje, små drypp av håp for den som kan tenkes å være eller kjenne noen som er genetisk disponert for sykdommen. Test deg selv. Musikkterapi, kognitiv terapi, husketeknikker, alt vel og bra for enhver som blir eldre. Men om det spiller noen rolle for utviklingen av denne sykdommen vet vi ikke.

Det er forsket mye på hjerte-kar-sykdommer, transplantasjonskirurgi og kreft, med gode, konkrete resultater. Mange mennesker har fått forlenget og forbedret sine liv på grunn av dette. Gjerne relativt unge folk, som har mye ugjort i livet. Men senile gamlinger ... å bruke penger på dem har ikke vært bryet verd før nå, når eldrebølgen kommer, og legemiddelindustrien ser penger i det.

I vikingtida var man gammel ved 40 år. De mange falne i strid hjalp på den statistikken, men også pest og andre sykdommer, som nå ikke lenger er dødelige fordi det finnes medisiner mot dem. Nå blir vi rett og slett for gamle. Når kroppen forfaller leter vi etter oppskriften på evig ungdom, enten det handler om kosmetisk kirurgi, fanatisk kosthold eller supertrening. Jeg blir trist når jeg ser meg i speilet i prøverommet i klesbutikken, mye avsløres der, det er ikke lett å akseptere aldringen. Det er så fryktelig mye mer igjen å gjøre, jeg har ikke tid til å bli gammel. All kunnskap og erfaring jeg har tilegnet meg skal brukes til noe.

Jeg er livredd for Alzheimeren. Sa noen «eldes med verdighet»? Hva betyr det? Å sitte rolig og avfinne seg med at alle tog er gått, alle porter stengt, alle muligheter for videre utforsking av verden borte? Jeg aksepterer det ikke. Jeg vil leve til jeg dør, rett og slett. Og ikke svinne hen, litt etter litt.

Lillibeth Lunde

bettamor@hotmail.com

Lurerier 30.03.2013

Av og til (stadig oftere, faktisk) tar den store deppen meg vedrørende min egen eksistensberettigelse. Denne stadige jakten min etter kunnskap, etter å forstå mer, etter å utvikle meg, komme videre, oppnå et-eller-annet mål og deretter videre. Mot hva? Hvorhen og hvorfor? Jeg lever til jeg dør, og det jeg har gjort, tenkt eller ment, hvilken betydning har det egentlig? Så godt som ingen. Alt det dumme jeg har gjort, all feilvurdering, alt det jeg såret andre med, all forfengelighet, alle forestillinger om at jeg gjorde det rette .. tull alt sammen. Og nå når jeg liksom skal summere opp ... hvilken nytte har jeg av mine erfaringer? Hvilken nytte har verden av meg? Helt ubetydelig. Og mine gode og dårlige erfaringer kan ikke bringes videre. Neste generasjon gjør sine egne. Jeg er ikke noe godt forbilde en gang. En middelmådighet, selv om jeg hadde en forestilling om meg selv som noe helt spesielt ... bare vent. Vi venter ennå, og snart er det ikke mer å vente på. Men jeg fortsetter å bry meg med alt og alle. engasjere meg. Uten at jeg kan se at det tjener til noen ting. Jeg er neppe den eneste som strever med dette. Men noen ganger er denne erkjennelsen nesten ikke til å bære.

"I dag" på baksiden av Klassekampen onsdag 06.03.2013 (skulle egentlig stått 05.03.2012)

Vind, vann og olje

Når flyene går inn for landing på Gran Canaria tar de som regel en 180 graders sving og kommer inn sørfra istedenfor nordfra. Da passerer de Arinaga og Pozo Izquierdo, de mest vindfulle områdene på øya. Det er ikke tilfeldig at flere vindmøllerekker står på geledd akkurat her. I Pozo Izquierdo ligger et avansert senter for utvikling av fornybar energi. Her eksperimenteres det med vind-, bølge- og solenergi. Pozo Izquierdo er også et av Europas beste steder for windsurfing.

I desember 2012 ble den hittil største vindmøllen på Kanariøyene installert her, 65 meter høy og 200 tonn tung, modellen heter E70 og kan produsere 2,3 megawatt. Sammen med resten av denne ene vindmølleparken fra 2002 blir kapasiteten på nesten 7 megawatt. Det monner i et samfunn der strømprisene er skyhøye og det meste av strømmen kommer fra dieselaggregater. Elektriske biler gir ingen miljøgevinst her for å si det sånn. Sol er det nok av, men mest på den tiden av døgnet man har minst bruk for energien. En tanke har derfor vært å bruke solenergi til å pumpe avsaltet vann opp i store oppdemmede bassenger i fjellene, for så å bruke dette både til vannkraftanlegg og avanserte vanningsanlegg for landbruket, det siste var en realitet før turismen ble den største industrien på øya.

I skrivende stund er det storm opp til orkan styrke her på disse øyene i Atlanterhavet utenfor Afrikas vestkyst. Spenningen var stor om det bare ble vind eller om den varslede nedbøren kom også. Det gjorde den, i fullt monn. Regnet er hardt tiltrengt, men helst ikke alt på en gang på ett sted, for da drar det jordsmonnet med seg i kaskader nedover fjellsidene og rett ut i havet.

Vinden er der. Havet er der. Ferskvann er der nesten ikke. Vannet i springen er avsaltet havvann. Drikkevannet må såvel turister som innfødte kjøpe på flasker i butikkene. Da det lokale guttefotballaget endelig kunne bli med på Norway Cup sponset av bl. a. Den Norske Skolen, fikk de også litt lommepenger. Men de forsvant første dagen. Fordi ingen hadde fortalt ungene at i Norge kan man fylle vannflaskene sine fra springen.

I havbunnen mellom Marokko og Lanzarote er det muligens mye olje. Den vil Spanias energi- industri- og turismeminister Soria pumpe opp så fort som mulig. Bevilgningene til det grønne energisenteret i Pozo Izquierdo blir derfor kuttet ned til ingenting.

Lillibeth Lunde

norsk-kanarier
bettamor@hotmail.com