tirsdag 28. februar 2012

"Kulde og krise på Kanariøyene" - "I dag" på Klassekampens bakside 28.02.2012

Ja, nå har'n Carl fått det slik som'n vil

Spanjoler vil lære norsk. Ihvertfall på Gran Canaria. Ihvertfall de som jobber i turistsektoren og vil beholde jobbene sine. Noen vil bli så gode i norsk at de kan dra til Norge og få jobb der.


De som ber om norskkurs har gode forutsetninger. De kan gjerne litt engelsk og tysk, foruten at de kan lese og skrive sitt eget språk. Langt fra alle kan det. Det er stor skjult analfabetisme i den voksne befolkningen. Dubbing av filmer bidrar til det, samt at så å si all kommunikasjon foregår muntlig. De liker ikke mail og sms, de vil helst snakke i telefonen. Til min store frustrasjon, jeg sliter når halve ord slukes og språket ikke likner min skolespansk. Man sier at dialektmessig er Gran-canariene Spanias trøndere.


Finanskrise og høyredreining slår innover Spania. Rajoy har presentert en arbeidsreform som Merkel applauderer. Folk er rasende. Kutt i utdanningsbudsjettet utløser også store protester. I Valencia dæljer politiet løs på skoleunger i gatene, fordi de krever oppvarming på skolen. Arbeidsledigheten er enorm i hele landet, 23 %. Blant ungdom nærmere 50%. Her på Kanariøyene hvor det satses ensidig på turisme er den noe lavere. Likevel er folk redde og har grunn til det. Avisa Canarias7 melder at i januar ble 8414 nye kanariere arbeidsledige.


De siste ukene brakte kuldebølge til Gran Canaria. Is og snø har lagt seg på fjellet. Folk valfarter for å se, men hva kulda har gjort med mandelblomstringen sier ingen noe om. Mandler er et viktig landbruksprodukt. Tomater, bananer og annen frukt er heller ikke glade i kulde.


Men turismen blomstrer. Private aktører vil renovere deler av Playa del Inglés og bygge Spanias største aqualand. Nå har det vært for kaldt til strandliv i flere måneder. Det trengs mye energi, her betyr det dieselenergi. Den blå Rajoy-regjeringen vil sette i gang oljeutvinning i havet mellom Lanzarote og Marokko. EU krangler med Marokko om rettighetene. Men hva dette gjør med turismen, og hvilke farer det innebærer i et jordskjelv- og vulkanaktivt område, blåser de i. Kanariøyene kunne være selvforsynt med vindkraft i løpet av noen år.


Karnevalet er i gang. Forrige lørdag var 800 000 i gatene for å se det store opptoget i Las Palmas. Dagen etter gikk 18 000 i demonstrasjonstog mot arbeidsreformen. Brød og sirkus. Mest det siste. I blåkulda.



Lillibeth Lunde

norsklærer



mandag 20. februar 2012

"I dag" på baksiden av Klassekampen 24.01.2012

Oldemor på stranda


Jeg har kanskje sluttet å le. For det har skjedd mye som på ingen måte er morsomt, etter at jeg ble utvandrer. Men jeg har ikke sluttet å SE.


Brune og blonde svensker klager over allting. At butikkene ikke har det og det. At det er kø. At bussene er fulle. Selv om det er på grunn av dem. Fulle dansker. Tyskere med knivskarp press i khakishortsen, engelske damer med digre skyggeluer uten pull. Trillrunde lokale amas de casa har med barnebarna på stranda en søndag, med campingstoler og bord og parasoller og kjølebager, og spiller bingo med hele familien, mens småtassene leker i strandkanten. Nordmennene går i shorts og singlet på gata hver dag, mens andre folk kler seg etter vær og anledning. Mange kommer langt nordfra. Det går direktefly fra Tromsø og Bodø nå. Nåbleike kropper andektige i badeshorts på stranda. Siden sammenklumpet på en balkong med høylydt skravling og skåling.


På den lille strandkafeen titter og tenker jeg på litt av hvert. Stranda er et lite basseng dannet av en gammel, ødelagt molo, og vannet er i grunnen bare fristende når det er høyvann. Dessuten er det slett ikke varmt, når en har vært her siden det var 35 grader daglig. Men så:


50 meter fra meg, ustøtt og forsiktig vaklende, med en lang hvit stokk og legglang, blomstrete sommerkjole, av den typen min mor kalte husmorkjole, kommer Gamlemor, med helt hvitt hår og nesten like hvit hud, støttet på hver side av to unge voksne, sikkert barnebarn. Hun må være nærmere nitti. Forsiktig stavrende i sanden og ut i vannet, vasse litt, bare... ser ut som hun ikke har gjort det siden... for veldig lenge siden. Tenk at hun skulle få oppleve det. Atlanterhavsvann mellom tærne. Og det er ikke kaldt en gang. Små, prøvende skritt. Stokken først hver gang. Henger på de to unge som holder godt i hver arm og mildt overtaler henne til å gå litt, bare litt, lenger uti. Løfter et bein av gangen og plasker litt, fram og tilbake med foten, kjenner det lunkne vannet gli rundt føttene. Til opp på leggen. Løfte kjolen bittelitt, så nok. Snu og stavre tilbake. Få hjelp med vriene plastsandaler. Uti igjen for å skylle sanden ut av dem. Og endelig bli fulgt til en blå solseng, få hjelp til å legge seg ned og hvile, kjenne solstrålene. Hennes første sydentur.


Mennesker er jamen forskjellige.


Lillibeth Lunde
arbeidsinnvandrer og observatør