"I dag" på Klassekampens sisteside 23.11.2011

Om papir og roller

Tu papel es importante, står det på papirkonteinerne. Papel betyr både papir og rolle.

7.september var det skolestart på Kanariøyene. De minste skolebarna er tre år. I den anledning skrev vise-undervisningsministeren en kommentar i avisa Canarias7, der han sier at jobben med å undervise er, ved siden av helsevesenet, den viktigste jobben i et samfunn, og spesielt i den krisesituasjonen Europa og særlig Spania m/Kanariøyene er. Han maner til respekt for lærerne og den jobben de gjør, vil ikke høre mer om deres korte dager og lange ferier, han presiserer hvor mye og viktig arbeide læreren gjør utenom den rene undervisningstiden.

Min rolle er viktig. For de norske elevene som er her, de fleste av helseårsaker, og for de elevene jeg får hjemme i Norge senere. Lærerrollen er en av de viktigste i samfunnet. Papiret vårt er også viktig. Både det som dokumenterer vår utdanning, kompetanse og erfaring, og det vi leverer til resirkulering.

Jeg snakker med Javier, vaktmesteren i bygget der jeg bor, som installerer porttelefon hos meg. En hyggelig og hjelpsom mann, som kommer når han har lovet og gjør det han skal, og litt til. Smilende takler han sure turister som klager over alt mulig. Tre dager før valget i Spania spør jeg om han kommer til å stemme. Por supuesto, selvfølgelig, svarer han. Og kan jeg spørre hva? Til venstre, eller -? No no no. Partido Popular. Siempre. Hvorfor? Fordi alt har gått galt i Spania. Det er 5 millioner arbeidsløse, 22% av befolkningen. Ja, sier jeg, men hva kommer PP til å gjøre med det? Han sier at i de 8 årene det har vært venstreregjering (PSOE), har alt handlet om støtteordninger, ingen har krevet noe av folk. Barn på skolen f eks, de har ingen respekt for læreren. Du er jo lærer, hva sier elevene, Maria eller Doña Maria? Maria, sier jeg, respekten ligger ikke i tittelen. Han tar sats: Det er kaos i skolen! Maria... hvem? Læreren? Ha ha ha... de går på skolen til de er 17, får gode karakterer hele veien, men når de kommer ut kan de ikke lese og skrive! Hm, sier jeg, han blir mer oppbrakt: Det må orden og regler inn i skolen, og de må følges! Mjo, sier jeg, og vi rekker ikke komme videre, fordi andre griper tak i ham. Han er en helt typisk PP-velger. Arbeiderklasse. Et Spania i krise trenger en ny, sterk leder. Rajoy har fått rollen.

Lillibeth Lunde

Colegio Noruego, Gran Canaria

bettamor@hotmail.com

Fra Madrid til Wall Street

Her er teksten til "I dag" spalten på baksiden av Klassekampen fredag 21.10.2011:

Hva gjør man en lørdag ettermiddag på Gran Canaria? Ligger på stranda? Tar en øl eller fem? En café con leche i skyggen av en parasoll? Eller en drink MED parasoll, på bassengkanten?

Mange gjør sånt. Alle turistene, selvsagt. Turismen er øyenes viktigste næringsvei, en sårbar monokultur, derfor står folk på i alle butikker, hoteller, barer, restauranter, busser og taxier, helg som hverdag. Arbeidsledigheten er skyhøy og en jobb innen turistnæringen er det mest lukrative man kan få. Noen abuelos har fri og tar med barnebarna på stranda. Hele lørdagen.

Men når lørdagen heter 15. oktober går det an å gjøre noe helt annet. Dra inn til Las Palmas og gå i demo sammen med Los indignados. En grasrotbevegelse som startet 15. mai på plassen foran Puerta del Sol i Madrid. Studenter og pensjonister, arbeidsløse og de som såvidt greier seg med enkeltmannsbedrifter og korttidsjobber. Nå er det nok. De vil ikke betale for finansakrobatenes krumspring. No dejamos a los baqueros gobernar el mundo. De vil ikke lenger tillate at de store selskapene og bankene hjelper hverandre ut av knipa og beriker seg selv. De er lei av all korrupsjonen. De vil ikke flyte videre med strømmen som døde fisker og la kapitalen holde på. Solo los peces muertos siguen la corriente. Det er gratis å tenke, selv om det er normalt å la være. ¿Piensas, o eres normal? Jeg tenker, altså bråker jeg. Pienso, luego molesto. For når de politiske og økonomiske elitene samarbeider slik de gjør, er det ikke demokrati. Lo llaman democracia, no lo es. Når de som er nederst rører på seg, faller de som er på toppen. Si los de abajo se mueven, los de arriba se caen.

Disse parolene, og mange flere, var å se i Las Palmas gater lørdag 15. oktober. Og tilsvarende i 80 spanske byer, dessuten i 951 byer i Europa, USA, Latin-Amerika, Asia og Australia. De fleste steder gikk det rolig for seg. Vi går langsomt, for vi skal gå langt. Vamos lentos, porque vamos lejos. Vi lever midt i en langsom revolusjon. Et virkelig folkeopprør. Som den arabiske våren. Uten politiske eller religiøse kuppmakere. Indignasjonen fra Puerta del Sol smitter til resten av planeten. Med dette kan vi se slutten på kapitalismen. El mundo puede cambiar, pero no va a cambiar solo. Verden kan forandres, men den forandres ikke av seg selv. Innta gata! ¡Toma la calle!

Dvaskrevyen - Navlerevyen - midt i verden!

Navlerevyen 30.01.2011.

Vi er en nasjon av selvgode, selvopptatte nytere. Jeg er flau over å være norsk. Det pågår en fredelig, demokratisk revolusjon i Egypt, uten at det muslimske brorskap er sentral i denne, til nå er et hundretalls mennesker drept i sammenstøt med politiet i et opprør i Afrikas største by, og vi som er så heldige å ha Al-Jazeera international kan sitte og følge med på et av historiens høydepunkt. Rolige, saklige stemmer forteller om hva Mubarak gjør, hvem han utnevner, om Elbaradei, vi får intervjuer og informasjon om hva som faktisk skjer, det er live-overføring fra flere steder i byen, vi ser folk i gatene, men ingen voldshandlinger. Så slår vi på Dagsrevyen og får som hovedoppslag at det er fullstendig anarki i Egypt og plyndring i Kairos gater. Ingenting i rapportene fra Sissel Wold og Odd Karsten Tveit underbygger disse påstandene, men de rapporterer at folk er sinte, vi ser glimt av demonstranter som krever å få velge sin egen regjering. Samtidig overfører Al-Jazeera direkte en tale av Elbaradei fra torvet Tahrir midt i Kairo der han har sluttet seg til demonstrantene og snakker til dem. Det er svært få politiske kommentatorer i disse sendingene, men vi hører og ser ofte hva f.eks. Hilary Clinton sier.

Så fokuserer Dagsrevyen på at alle feriereiser til Kairo er kansellert og folk hentes hjem. Det kommer flere intervjuer med folk på flyplasse r som er skuffet og lei seg og redde for hva som foregår. Det innslaget er nesten like langt som innslaget fra Kairo. Der historien forandres.

Det minner meg om da jeg reiste for Lørdagsbarnetimen til Buenos Aires i 1998, for å besøke to prosjekter for gatebarn som vi hadde gitt penger til. Jeg gledet meg til å intervjue argentinske barn og fortelle norske barn hvordan de levde. Istedet ble jeg bedt om å finne norske barn som bodde i Buenos Aires, og intervjue dem, la dem fortelle hvordan DE hadde det. Ambassadebarn. Søkkrike overklassebarn. Beskyttede bak fem meter høye palisander(?)vegger i byens mest fasjonable strøk, nord i byen, langt fra de ungene vi egentlig skulle besøke. Disse norske barna var overbeskyttede og isolerte fra verden omkring, ble kjørt til og fra skolen og aktiviteter som seiling, og ridning på haciendaen til fars venn. De bodde i hus med fire bad og 10 soverom eller hva det var. De var som barn flest, ville gjerne leke med andre barn og følte seg ensomme hjemme med sin svarte dadda mens far var på jobb og mor var til manikyr, på treningsstudio eller shoppet med venninner.

De barna vi egentlig skulle besøke hadde heller ikke mor og far hjemme, begge måtte jobbe. Så det handlet om å etablere fritidsklubber og nyttige aktiviteter for barna, så de ikke skulle havne på gaten men bli i stand til å lære et yrke og forsørge seg selv. Men det var ikke så interessant for norske lyttere, fikk jeg høre. De er bare interesserte i hvordan det er å være norsk i utlandet.