søndag 2. juli 2017

Fra arkivet: "I dag" på baksiden av Klassekampen tirsdag 16. november 2010

Jakkemerket

En lastebil var følgebil for oss. De yngste, eller de eldste, som ble slitne i bena, kunne få sitte på lasteplanet en del av strekningen. Jeg ble spurt flere ganger, men takket nei. Jeg var 12 år og ville gå sammen med mormoren min, mektig stolt over at hun var en av dem som arrangerte dette. Atommarsjen fra Porsgrunn til Skien i 1963. Hun og jeg gikk på studiesirkel, en av forløperne til organisasjonen Nei til atomvåpen, som ble stiftet i 1979 med Ole Kopp i spissen. Gruelig stolt fortsatt er jeg over at mormor var før ham. Hun holdt hovedtalen foran rådhuset i Skien etter marsjen.

Hun hadde en merkelig hatt på den tiden, i gult og svart flettet strå med svart slør og en knapp midt foran som så ut som en liten lykt eller et øye. Min mormors tredje øye. Hun var ganske spesiell,  mormor, på godt og vondt, ørlite manisk-depressiv, teosof, rasende på Moralsk Opprustning (MRA), opptatt av politiske spørsmål og stor beundrer av Martin Luther King Jr. Hun hadde bakgrunn i Mot Dag-bevegelsen og illegalt motstandsarbeid under okkupasjonen, med en bror som var medlem av NS og en annen som var erklært kommunist.

Fra studieheftene og flimrende svarthvitt-bilder på TV av soppskyene over Hiroshima og Nagasaki fikk jeg inngående kunnskap om effektene av disse våpnene. Mennesker innen en viss radius fordampet rett og slett, lenger unna ble folk brannskadde, blindet, stråleskadde og led en langsom død. Barn ble senere født med misdannelser. Jeg var livredd og er det fortsatt. Drømte om natten om atomeksplosjoner, sjokkbølgen, den intense heten som ville følge, alt som kom etterpå. Jeg syntes bomberommene på skolen var utrolig teite. Dusje av seg atompartikler, liksom. I radioaktivt vann-?

I år er det 65 år siden USA brukte disse våpnene mot mennesker. 200 000 – 300 000  mennesker drept pga to smell. Siden har ingen turt. Men uhyggelig mange land har dem, eller ønsker å ha dem, fortsatt. Til tross for at den kalde krigen tok slutt i 1986. Da var det anslagsvis 70 500 atomvåpenstridshoder i verden, nok til å utslette verdens befolkning 25 ganger. Nå finnes det rundt 27 000. Men noen gir ikke opp kampen. Norske Leger mot Atomvåpen. International Physicians for the Prevention of Nuclear War (IPPNW). Der leder min venn Bjørn internasjonalt råd. Og har et jakkemerke med samme symbol som den nålen mormor og jeg bar i 1963.

Lillibeth Lunde
bettamor(at)hotmail.com

Fra arkivet: "I dag" på baksiden av Klassekampen mandag 27. april 2009

Peter Pan og vi


- Jeg tror på alver! ropte den spinkle 16-åringen ved siden av meg. Da spratt tårene. Peter Pan hadde nettopp bedt tynt om noen i salen kunne si at de gjorde det, slik at Tingeling slapp å dø. Dermed løsnet det. Alle barna i salen på Det Norske Teatret ropte om kapp at de trodde på alver. Elevene fra videregående også. Og vi velvoksne damene satt altså og grein så det sprutet over dette banale grepet. Tingeling, som bare var et lysglimt, kviknet til og fortsatte med sine kjærlige rampestreker rundt Peter.

Og eventyret fortsatte å utspille seg på scenen, om denne gutten som neppe finnes men kanskje er vår alles drøm om det selvstendige, uavhengige og ubesudlede mennesket, som har mot nok til å tenke på de andre før seg selv, som nekter å bli voksen men tar ansvar for de tapte guttene. De mangler en mor, det er derfor det står så dårlig til med dem.

Selv den fryktelige Kaptein Krok er blitt sånn fordi han ikke vet hva omsorg er, han kjenner bare grådighet og makt og selvforherligelse. Han er omgitt av øyentjenere og tosker, ikke ulikt maktpersoner fra den virkelige verden. De farlige sjørøverne er bare dumme og feige, indianerne er skumle men harmløse, og de tapte guttene er tøffe, men snille som bare det når noen bryr seg om dem.

Denne fortellingen, hundre år gammel og forlengst disneyfisert, har fremdeles magien i seg til å vekke nye tanker. Så enkelt er det egentlig: Mangelen på omtanke, mot og galskap til å leve ut drømmene våre uhindret av konvensjoner er den viktigste grunnen til at vi er utrygge, blir grådige og gjør stygge ting mot hverandre. Vi trøster oss med Gud, Allah eller Snåsamannen for å finne mening i vårt miserable liv og verdens elendighet. Istedetfor å våkne opp og ta ansvar for de andre. Derfor spretter tårene når en 16-åring uten å blunke tror på alver for å få historien på rett kjøl. Slik at Kaptein Krok, den narraktige, hevngjerrige og selvopptatte mannen som er ensom og venneløs fordi han ikke bryr seg, blir slukt av den enorme krokodillen, selve manifestasjonen av grådigheten.

Og da er det morsomt når dumme sjørøvere går planken, de tapte guttene blir med hjem til familien Darling og finner en mor, indianerne får territoriet sitt tilbake og Peter Pan svever over oss alle sammen med Tingelings stjernestøv.

Lillibeth Lunde

Fra arkivet: "I dag" på Klassekampens bakside 12.januar 2009

Vår hjelpeløse, sårbare nakenhet


Badedrakten min er utslitt, elastikken borte. Det som en gang var en stram, lekker sak, dvasker rundt kroppen og er delvis gjennomsiktig. Ikke at det gjør noe. Vi står med vann til haka og bokser med tomme Milo-flasker ned mot bunnen. Bare badehetter og skuldre synes, kun én mann blant alle vi som får fysikalsk opptrening i vann.
- Sett bort flaskene og ta en pølle i hver hånd. Armene rett ned.
Vi sykler i løse vannet. Den unge, pene fysioterapeuten kommer med oppmuntrende tilrop fra bassengkanten.
- Legg en pølle under hoftene og flytekrage rundt nakken. Spark i vei.
Vi sparker så det spruter opp på ham. Tanktop og trange korte dongeribukser viser kraftige legger og muskuløse armer. Han er like gammel som sønnen min, myk utenpå den veltrente kroppen.

Vi tøyer våre slitne, halvgamle kropper.
- Takk for i dag, godt jobba, sier den kjekke, som behandler godt voksne damer med respekt og likevel vil at vi skal tøye grenser. Flink er han. Kommer til å gjøre mye bra for mange mennesker. Og leve sitt eget liv i sin foreløpig unge, vakre kropp.

Vi tutler inn i dusjen og står der i vår hjelpeløse, sårbare nakenhet. Nyter varmt vann over hengepupper, ditto mager, slaskelår og glisne hårdotter. Operasjonsarr. Når tok du hofta di da? Ifjor, tar snart den andre. Ja vi er i reservedelsalderen, ha ha. Godt at en kan bytte ut det som ikke virker, verre med hodet, he he. En forfjamset dame kommer løpende, hun glemte seg og vrengte drakta av seg for tidlig. Godt det ikke var mannfolk der, hi hi. Jaja, det var vel ikke så farlig. Bare litt flaut.

Velbrukte kropper flyttes over i garderoben. Vi prater om hverdagsting. Hanen i bassenget er mannen til en av oss, og venter utenfor med bilen. Tenk om min mann gjorde det, kjørte meg hjem og satte på middagen og hentet et glass vin kanskje. Jøss for noen drømmer vi har. Litt etter litt kler vi på oss personligheten vår, for å møte verden utenfor dette klorduftende, fuktigvarme fellesskapet. Knallrød leppestift. Kajalstreker. Store mager gjemmes i stramme truser, dvaskepupper klemmes inn i BH-er med og uten lift. Svarte strømper der, dongeribukser her, du så pent skjørt, fargen kler deg. Ha det, sees torsdag. Så er vi alle ute igjen i hvert vårt liv, i hver vår boks av mer eller mindre vellykkethet. Beskyttet av våre gevanter som effektivt skjuler vår nakne, hjelpeløse sårbarhet.

Lillibeth Lunde
lærer, Ski VGS

tirsdag 4. august 2015

"I dag" på baksiden av Klassekampen 04.08.2015

Sukkeladedudl då sa dudl då


På T-skjorta mi står det «Strunkeveko». Ikke mange i urbane strøk vet hva det er. Barn og ungdom har mange tilbud om sommeren. Det meste koster penger. Mange penger. Fornøyelsesparker og badeland. Diverse sommerleirer. Alt er bedre enn å sende fjortisene til ulike festivaler der fest – og dermed alkohol/stoff-faktoren er høy.
Heldige de ungene som holder på med musikk. I Valdres er det både Sommersymfoni og Strunkeveko. Det siste er en folkemusikkleir. Unger innlosjeres på folkehøgskole og avfinner seg med et strengt regime, frokost, undervisning, matpakkelunsj, øving, middag, mer øving, et og annet avbrekk som natursti og/eller bading, kveldsmat, og ro på området fra klokka elleve. De største (over 14 år) får ha Krullarkro, et slags nachspiel, halvannen time til. Så er det bysselalle for alle. Og alt er strengt alkoholfritt. Men litt snop i kiosken blir det jo.
Så blide, aktive og iherdige unger ser en sjelden i skolen. Men dette har de valgt selv. Undervisningen foregår i små grupper, etter instrument og nivå. Lærerne er i toppsjiktet i folkemusikken. Til deres egen kappleik får de sukkelade (valdresdialekt for sjokolade) som premier. Det er en årlig opptakt til Jørn Hilme-stemnet, landets eldste folkemusikkfestival. I år var den også Landskappleik. Flere av «strunkene» stilte i C-klassen, både i hardingfele, flatfele, langeleik, torader, dans, vokal og samspill. Snakk om innsats, lagånd og konkurranseånd. De gjør hverandre større. Det er nettopp det: Når unger får velge selv, er det ikke grenser for hvor mye de anstrenger seg for å nå målene sine. Med stor glede.
«Det likaste eg veit er å spele torader», sa pluggen på nesten tolv, som ellers liker seg best i fjøset eller i skogen. «Dyr er snillere enn folk», sier han. Toraderkompisen hans elsker å mekke gamle biler, har en boble stående som han gleder seg til å kjøre når han får lappen om noen år. Men ingen av dem gleder seg spesielt til skolen begynner igjen. For da skal de presses inn i en form og helst score høyt på mattetester for at det skal gå dem vel her i landet. Men noen av dem blir mesterspelemenn og –dansere likevel. På trass.
Ser du jenta kost ho linka seg,
Ser du guten kost han linka seg,
Ho e lita men vågar seg,
Han e sprek og god, det er STRUNKEBLOD.
Sa dudl dei då, sa dudl då ….

Lillibeth Lunde
I år kioskdame på Strunkeveko og landskappleikdeltaker.

onsdag 7. januar 2015

"I dag" på baksiden av Klassekampen 07.01.2015

Overgrep


«Offentlige sykehus kan gjennomføre rituell omskjæring av guttebarn med statlig refusjon». Dette er tilfelle fra og med 1. januar 2015. I Norge. Vedtatt i Stortinget. Lov om forbud mot kjønnslemlestelse av kvinner trådte i kraft 1. januar 1996, og straffenivået er senere blitt skjerpet. I 2004 fikk loven en tilføyelse slik at helse-, skole og barnehagepersonale har plikt til å prøve å avverge at slike handlinger finner sted. Mens guttebarn altså nå lovlig og statsstøttet skal kunne lemlestes. Her har vi altså gått baklengs og tillater forhistoriske overgrep mot småbarn som pant i en politisk hestehandel.
Jeg ser på den sprellende lille kroppen til mitt livlige, blide, friske, tre måneder gamle barnebarn. Hvis en i hans familie var av jødisk eller muslimsk opphav skulle de altså med loven i hånd kunne forlange og gjennomføre at en liten kroppsdel av ham skal kuttes av, uten noen som helst annen begrunnelse enn at dette er rituelt. Jeg finner ikke en eneste formildende omstendighet. Argumentet om at dette ellers vil skje under uhygieniske og medisinsk uforsvarlige forhold er like gjeldende for jentebarn. Men vi markerer altså tydelig gjennom lovgivningen at dette tillater vi ikke. Det skulle bare mangle. Men guttebarn skal altså ikke ha denne beskyttelsen. Det gis statlig refusjon for å foreta lemlestelsen. Som om det dreide seg om å fjerne en vorte. Jeg kan ikke forstå dette knefallet for en tradisjon som respekteres bare fordi den er gammel. Man påberoper seg «hygieniske hensyn». Ok, der det er mangel på rent vann og muligheter for å vaske seg, må voksne mennesker gjerne gjøre dette med seg selv. Men ikke mot bittesmå barn som ikke kan forsvare seg.
Kom ikke her og påstå at «de er så små, de merker det nesten ikke». En liten baby merker alt som er sårt og vondt. Og det meste går over, så klart, men sår og skader er uhell vi forsøker å hele. Sykdom prøver vi også å verge barna mot. Barn som av en eller annen grunn må gjennom et kirurgisk inngrep glemmer det aldri. Ta mandlene f. eks. Leger skal helbrede og redde liv. Men med vitende og vilje skjære i en frisk barnekropp og fjerne noe som det ikke er noe galt med, bare fordi en eller annen tradisjonell eller religiøs overbevisning tilsier det, det skulle en tro ikke gikk an i et opplyst samfunn.

Lillibeth Lunde
Farmor

lørdag 22. november 2014

"I dag" på baksiden av Klassekampen 22..11.2014: "Kulturarv".

Kulturarv


En norsklærers viktigste oppdrag, etter at mysteriene omkring det å kunne lese, skrive, lytte og snakke norsk er løst og beherskes av elevene, er å bringe kulturarven videre. Etter hver læreplanreform lages nye læreverk som forsøker å gjøre dette på nye måter, med nye vinklinger, nye tekstutvalg og vektlegging av nye aspekter ved norskfaget. Nye tekstformer dukker opp raskere enn sopp i en søkkvåt septemberskog. Det er ikke lenge siden jeg hørte en eldre kollega ytre indignert på et seminar: «Hva er en blogg? Hva er en database? Elevenes database er inne i mitt hode!» Han har sluttet nå.
Jeg synes det er spennende å utforske dette, bruke begrepene, bruke nye verktøy som elevene i de fleste tilfeller behersker bedre enn jeg selv, utfordre dem på deres egne arenaer. Til gjengjeld blir de storøyde og interesserte når jeg forteller om min tid på «gymnaset», et ord de ikke kjenner. Når jeg bringer videre biter av min kulturarv. Som bør være en del av deres også. Betre byrde du ber ‘kje i bakken enn mannevit mykje. Håvamål holder mål fortsatt. Mye av vår kulturarv er forbløffende slitesterk og tåler stadig gjenbruk, gjerne i helt nye sammenhenger. Det gjelder å se linjene, sier jeg. Både de lange og de korte. På langs og på tvers. Og i spiral.
Den norske kulturarven er ikke særlig svær. Vi er et land med liten befolkning og liten betydning kulturelt sett i verden, til tross for at mange nordmenns norske selvbilde er nærmest sprekkeferdig. Eller til å spy av. Og det gjør de da også, når de drar til land der alkoholen er billig. For drikkekultur har nordmenn i alle fall ikke.
Nå i det siste har det vært viktig for noen å snakke om den kristne kulturarven vår. For å demme opp for skummel innflytelse fra andre verdensanskuelser. Den delen av kulturarven som hører kristendommen til er også import, eller rettere sagt invasjon. Den gangen var det svært blodig, så det er ikke så rart man er redd for en ny runde religionstvang. Men det rare er jo at disse farlige folkene fra fremmede kulturer ikke vil påtvinge oss sin religion, bare få lov å beholde sin. Aasmund Olavsson Vinje skrev i diktet «Nasjonalitet» i 1860:

Dei største tankar vi alltid få
av verdens det store vit;
men desse tankar, dei brytast må,
lik strålar av soli, som alltid få
i kvar si bylgje ein annan let.

Lillibeth Lunde
Norsklektor med «ekeløv og stjerne» (tilleggsutdanning)

mandag 29. september 2014

"I dag" på baksiden av Klassekampen 30.09.2014

Breaking bad


Jeg ble hekta på denne serien, og har sett hele. Den har et plot og et persongalleri som er troverdig og gir ettertanke. En tilsynelatende snill og ærlig familiefar og kjemilærer får en alvorlig kreftdiagnose, har ikke råd til behandling og ikke noen oppsparte midler som kone og barn kan arve. Hans tenåringssønn har CP og kommer til å trenge hjelp hele livet, faren vil han skal kunne skaffe seg en utdannelse. Kona er på vei med et attpåklatt, som han også ønsker å trygge økonomisk. Så han setter i gang med methamfetaminproduksjon sammen med en tidligere elev som er kjent i narkomiljøet. Meningen var å tjene nok til å trygge familien sin og så gi seg. Men bordet fanger, det kommer fort til situasjoner med vold og drap, alt eskalerer, og den snille kjemilæreren utvikler seg til en iskald psykopat av en narkokonge som vil ha markedet for seg selv.
Jeg trekker paralleller til andre kartellvirksomheter. Multinasjonale selskaper. Skruppelløse bedriftsledere som setter inntjeningen foran alt. Om det så koster liv. Så lenge de beskytter seg og sitt. Det er ikke stor forskjell på en brutal massakre der en narkokonge utsletter den andre og dennes folk, og teppebombing av et område der «våre» fiender befinner seg. Det tas ikke hensyn til om familiefedre og –mødre og uskyldige barn går med. I siste tilfelle kalles det collateral damage. Den lille gutten som tilfeldigvis ble vitne til noe i TV-serien ble skutt med kaldt blod. Shit happens.
Våpenindustrien. Verdenspolitiet USA vil løse alle problemer militært. Som om dette noen gang har utslettet ekstremistgrupper. Som om folk blir tryggere av å kjenne bomber regne rundt seg. Som om motstandsbevegelser blir svekket av det. Alt eskalerer. De store våpenprodusentene gnir seg i hendene. Vi er med. War is business.
Oljeindustrien. Fundamentalistiske oljesjeiker som tvinger sine kvinner til å gå i niqab er våre venner så lenge de leverer varene. Uansett om de også praktiserer sharialover med halshugging, steining og avkutting av kroppsdeler, som de ekstremistene vi slåss mot. De som vil beholde inntektene og makten i sin egen region.
Legemiddel- og matvareindustrien. Nestlé vil ta patent på rent vann. De dumpet morsmelkerstatningen sin med massiv markedsføring i deler av Afrika der vannet er forurenset, og spebarn døde som fluer. Breaking bad.

Lillibeth Lunde